Grusomhetens teater

Det var en fin sommermorgen, av det slaget som gjør en mann lykkelig over å være i live. Og antagelig ville mannen vært lykkeligere om han var i live. Han var, faktisk, død. Uten spesiell trening ville det være vanskelig å være dødere.

"Vel, vel", sa sersjant Colon (Ankh-Morporks Byvakt, Nattevakten), og sjekket notisblokken sin. " Så langt har vi bestemt dødsårsaken som a) slått ihjel med minst én stump gjenstand b) kvalt med en snor av pølser og c) revet istykker av minst to dyr med store, skarpe tenner. Hva gjør vi nå, Nobby?"

"Arresterer den mistenkte, 'sjant", sa korporal Nobb, og gjorde kjekt honnør.

"Den mistenkte, Nobby?"

"Han", sa Nobby, og dyttet borti liket med støvelen. "Jeg kaller det høyst mistenkelig, det å være død sånn der. Og han har drukket også. Vi kunne taue ham inn for å være død og ordensforstyrrende."

Colon klødde seg i hodet. Å arrestere liket førte såklart en del fordeler med seg. Men...

" Jeg tror", sa han sakte, "at kaptein Vimes vil at vi skal finne ut av dette her. Du får heller ta det med tilbake til Vaktstasjonen, Nobby."

"Og så kan vi spise pølsene, sersjant?" sa korporal Nobbs.

Det var ikke så greit å være den øverste politimannen i Ankh-Morpork, den største byen på Discworld. [*].

Det var antagelig andre verdener, funderte kaptein Vimes i sine dystrere øyeblikk, hvor det ikke var trollmenn (som gjorde låst-rom-mysterier til noe vanlig) eller zombier (mordsaker ble virkelig merkelige når offeret kunne være hovedvitne) og hvor man kunne stole på at hunder ikke gjorde noe på natten, og ikke gikk rundt og småpratet med folk. Kaptein Vimes trodde på logikk, i likhet med den måten en mann i ørkenen tror på is - med andre ord var det noe han virkelig trengte, men dette var bare ikke verdenen for det. Bare én gang, tenkte han, ville det være fint å løse noe.

Han så på liket med blått ansikt på båren, og følte et lite snev av opprømthet. Det var spor. Han hadde aldri sett ordentlige spor før.

"Kan ikke ha vært rovmord, kaptein", sa sersjant Colon. " Årsaken til det er at lommene hans var fulle av penger. Elleve dollar."

Jeg vil ikke si at de var fulle da", sa kaptein Vimes.

"Det var bare småmynt, sir. Jeg er forundret over at buksene hans tålte presset. Og jeg har snedig oppdaget det faktum at han var artist, sir. Han hadde noen kort i lommen, sir. 'Chas Slumber', Barneunderholder'."

"Jeg går ut fra at ingen så noe?", sa Vimes.

"Vel, sir", sa sersjant Colon hjelpsomt, "jeg ba unge konstabel Carrot om å finne noen vitner."

"Du ba korporal Carrot om å etterforske et mord? Helt alene?", sa Vimes.

Sersjanten klødde seg i hodet.

"Og han sa til meg, kjente jeg noen som var veldig gammel og alvorlig syk?"

Og på den magiske Discworld er det alltid et garantert vitne til ethvert mord. Det er jobben hans.

Konstabel Carrot, vaktens yngste medlem, ble ofte oppfattet som enkel. Og det var han. Han var utrolig enkel, men på samme måte som et sverd er enkelt, eller et bakhold er enkelt. Han var også muligens den mest lineære tenker i universets historie.

Han hadde ventet ved sengen til en gammel mann, som faktisk hadde likt å ha selskap. Og nå var det på tide å ta fram notisblokken.

Nåvel, jeg vet at du så noe, sir", sa han. "Du var der."

VEL, JA,sa Døden. JEG MÅ DET, VET DU. M EN DETTE ER HØYST UVANLIG.

Du skjønner, sir", sa korporal Carrot, "slik jeg forstår loven er du Medvirkende Etter Hendelsen. Eller muligens Før Hendelsen."

UNGE MANN, JEG ER HENDELSEN.

"Og jeg er en lovens vokter", sa korporal Carrot. "Det må være en lov, vet du."

DU VIL AT JEG SKAL ... EEH... TYSTE PÅ NOEN? SLADRE PÅ EN ELLER ANNEN? SYNGE SOM EN KANARIFUGL? N EI. INGEN DREPTE HERR SLUMBER. JEG KAN IKKE HJELPE DEG MED DET.

"Å, jeg vet ikke", sa Carrot, "jeg tror at du allerede har hjulpet."

POKKER.

Døden så på Carrot som gikk. Han måtte dukke hodet når han gikk den den trange trappen i rønna.

NÅ, HVOR VAR JEG...

"Unnskyld meg", sa den innskrumpede gamle mannen i sengen. "Jeg er faktisk 107, vet du. Jeg har ikke hele dagen på meg."

AH, JA, RIKTIG.

Døden slipte ljåen. Det var første gang noensinne at han hadde hjulpet politiet med deres undersøkelser. Men, alle har en jobb å gjøre.

Korporal Carrot vandret rolig omkring i byen. Han hadde en Teori. Han hadde lest en bok om Teorier. Du la sammen alle sporene, så fikk du en Teori. Alt måtte passe.

Det var pølser. Noen måtte kjøpe pølser. Og det var småmynter. Normalt var det bare en underavdeling av menneskerasen som betalte for ting med småmynt.

Han gikk til en pølsemaker. Han fant en gruppe barn, og småpratet med dem en stund.

Så vagget han tilbake til bakgaten, hvor korporal Nobbs hadde tegnet omrisset av liket med kritt på bakken (han hadde fargelagt det, og lagt til en pipe, en spaserstokk og noen trær og busker i bakgrunnen - folk hadde allerede lagt 7 pence i hjelmen hans). Han gransket en søppelhaug i den andre enden av gaten, og satt seg så ned på en ødelagt tønne.

OK... du kan komme ut nå", sa han, til verden i allmenhet. "Jeg visste ikke at det fortsatt fantes gnomer i verden."

Søppelet raslet. De marsjerte ut - den lille mannen med rød lue, pukkelrygg og krumnese, den lille kvinnen med mafialue som bar et enda mindre spebarn, den lille politimannen, hunden med en rysjer rundt halsen og den bittelille alligatoren.

Korporal Carrot satt og lyttet.

"Han tvang oss til det", sa den lille mannen. Han hadde en overraskende dyp stemme. "Han pleide å slå oss. Til og med alligatoren. Det var alt han forsto seg på, å slik ting med stokker. Og han pleide å ta alle pengene hunden Toby samlet, og drakk seg full. Og så stakk vi av, og han tok oss igjen i bakgaten og begynte med Judy og barnet, og han ramlet og - "

"Hvem slo ham først?", sa Carrot.

"Alle sammen av oss!"

"Men ikke så hardt", sa Carrot. "Dere er altfor små. Dere drepte ham ikke. Jeg har en veldig overbevisende uttalelse om det. Så jeg gikk og tok en ny kikk på ham. Han ble kvalt av noe i halsen. Hva er dette?"

Han holdt fram en liten lærplate.

"Det er en swozzle", sa den lille politimannen. "Han brukte den til å lage morsomme stemmer. Han sa at våre ikke var morsomme nok."

"Sånn skal det gjøres!", sa hun som het Judy.

Den satt fast i halsen hans", sa Carrot. "Jeg foreslår at dere stikker av. Bare stikk så langt dere kan."

"Vi tenkte at vi kunne starte et folkekooperativ", sa ledergnomen.

"Du vet, eksperimentelt drama, gateteater, den slags greier. Ikke slå hverandre med stokker... "

"Dere gjorde det for barn?" sa Carrot.

"Han sa at det var en ny slags underholdning. Han sa at det ville bli populært."

Carrot reiste seg, og knipset swozzle'en ned blant søppelet.

"Folk vil aldri finne seg i det", sa han. "Dette er ikke måten å gjøre det på."

[*]Som er flat og seiler gjennom rommet på ryggen til en enorm skilpadde, og hvorfor ikke...

"Grusomhetens teater" ble først skrevet for tidsskriftet "Bookcase" som gis ut av W.H. Smith. Den utvidede versjonen som er gjengitt her ble senere publisert i programboken for konferansen OryCon 15.

Denne onlineversjonen av historien er gjort tilgjengelig på nettet med tillatelse fra forfatteren, som reserverer all rett til reproduksjon og andre rettigheter. Med hans egen ord: "Jeg vil ikke se dette trykket og distribuert noe sted, men jeg har ikke noe imot at folk laster den ned til egen fornøyelse."

Norsk oversettelse ved Chris Nyborg

---

---

The L-Space Web is a creation of The L-Space Librarians
This mirror site is maintained by Colm Buckley